Beethoven-kodens strykekvartetter

I oktober 1994 satte Oslo Strykekvartett i gang et prosjekt ingen hadde gjort i Norge før. I en serie på 16 konserter i perioden 1994-1998 spilte vi samtlige av Beethovens kvartetter, en på hver konsert. I tillegg  inneholdt konsertene en norsk/nordisk kvartett av nyere dato eller skrevet for anledningen og en av de utallige andre klassikere vi er så heldige å kunne velge og vrake fra. Hver sesong hadde naturligvis sitt detaljerte program som vi selv forfattet, og nedenunder kan du lese hva undertegnede den gang skrev om Beethovens kvartetter.

Strykekvartett nr. 1 i F-dur op. 18 nr. 1  (1800)

• Allegro con brio

• Adagio affettuoso ed appassionato

• SCHERZO. Allegro molto – TRIO

• Allegro

Beethoven skrev sin aller første kvartett bare få år etter at Mozart og Haydn hadde fullført sine siste, og han hadde en god porsjon ydmykhet overfor den vektige arven han var i ferd med å videreføre. Men innerst inne ville han nok vise verden at han hadde sin egen plass blant disse kjempene. Kanskje var det derfor han stokket om på den opprinnelige rekkefølgen i opus 18 slik at kvartetten i F-dur kom først,  -  i kraft av sine ”fremmelige” egenskaper ville denne kanskje virke mer imponerende på musikkverden, mente han.

Ambisjonene er i aller høyeste grad sterke i dette verket, kanskje særlig i den innledende allegro. Ett eneste motiv er byggestein for så å si hele satsen, og det opptrer under mange ulike identiteter: som hovedtema, i kontrapunktikk eller rent akkompagnerende. En slik fleksibilitet oppnådde Beethoven bare ved å bearbeide og pusse på motivet i det uendelige inntil det fikk sin ferdige form, skal man tro de tallrike skissene som er bevart. Siste sats har også noe av denne monotematiske ideen i seg, men utførelsen er mindre streng her.

Annen sats er tilsvarende stort tenkt, og har en uvanlig utbrodert satsbetegnelse etter datidens målestokk. Musikken er da også mettet av ladede linjer, effektfulle figurasjoner og dramatiske pauser, men har også partier av opphøyd ro. Derimot er den hurtige scherzoen mindre pretensiøs som seg hør og bør, skjønt for førstefiolinen er den virtuose trioen litt av en ”munnfull”.

Strykekvartett nr. 2 i G-dur op. 18 nr. 2  (1800)

• Allegro

• Adagio cantabile

• SCHERZO. Allegro

• Allegro molto, quasi Presto

Hver og en av de seks kvartettene fra Beethovens op. 18 har et særpreg som særlig kommer fram i deres første satser. I nr. 1 i F-dur, f. eks., er den innledende satsen svært konsentrert i det tematiske arbeidet, hvor korte motiver blir behørig flettet inn i en større helhet, mens i den tredje i D-dur framheves melodien og de lange linjene. Mellom disse finner vi G-durkvartetten, som skiller seg ut på grunn av sine små, selvstendige fraser og det nesten fragmentariske uttrykket. Assosiasjonen til en slags høflig bukking i første sats har gitt kvartetten tilnavnet «Komplimentkvartetten».

Også den langsomme annen sats i dette verket er bygget opp av korte og tildels uregelmessige fraser, men helhetsinntrykket blir som naturlig er mer langstrakt og melodisk enn av første sats. Den verdige atmosfæren kan nesten gi assosiasjoner til kirkelig guttekorsang, men Beethoven kan ikke motstå fristelsen å bryte freden ved å legge inn en liten «musikalisher Spass» før roen senker seg igjen og hoveddelen gjentas i utarbeidet form.

Strykekvartett nr. 3 i D-dur op. 18 nr. 3 (1800)

• Allegro

• Andante con moto

• Allegro

• Presto

Selv om Kvartett i D-dur op. 18 står som nummer tre i rekken av Beethovens strykekvartetter, er den sannsynligvis den første som ble komponert. Beethoven hadde ennå ikke merket noe til den kommende døvheten, og etter hans korrespondanse å dømme var han så lykkelig som han kunne bli.

Den nesten meditative stemningen i åpningen gir en følelse av langsom innledning, og fastslår straks kvartettens lyriske preg. Dette blir understreket av en sanglig Andante con moto, skjønt ikke uten dramatiske innslag, og den milde scherzoen følger opp. Det er bare siste sats som med sin virtuositet høyner pulsen et par hakk, uten at den bryter ut av sammenhengen av den grunn.

Strykekvartett nr. 4 i c-moll op. 18 nr. 4 (1800)

• Allegro ma non tanto

• SCHERZO. Andante scherzoso quasi Allegretto

• MENUETTO. Allegretto

• Allegro

 C-moll er en toneart som ofte blir assosiert med dramatikk  og dybde, ikke minst hos Beethoven. Og allerede så tidlig som med den fjerde kvartetten fra samlingen op. 18 forsøker han, i c-moll, å trenge ned i de stemninger og emosjoner som han  senere viser seg å forstå på en helt annen måte. Så når første sats er over og den lettbente scherzoen tripper av gårde, får man fart i mistanken om at alvoret ikke stikker så dypt likevel. Og idet finalen setter avgårde i en slags løssluppen rondoform, er mistanken blitt overbevisning.

            Den innledende satsen har riktignok dramaet i seg, men allerede sidetemaet løser opp atmosfæren med noen av hovedmotivets egne toneganger i dur. Selv menuetten har, på tross av de heftige, lite menuett-aktige utbruddene og sforzatiene, neppe stort mer kjerne av alvor i seg enn det at den går i moll.

Strykekvartett nr. 5 op. 18 nr. 5 i A-dur (1800)

• Allegro

• MENUETTO - TRIO

• Andante Cantabile

• Allegro

Det er liten tvil om at Beethoven kjente Mozarts kvartett i A-dur godt på det tidspunkt han selv skrev sin eneste kvartett i samme toneart. Foruten det at begge er i A-dur, har disse verkene lik satsstruktur, bærer samme nummer, og begge har en tredje sats i variasjonsform. Men på samme måte som med en far og sønn ser man ved nærmere bekjentskap at hver av kvartettene har sin egen personlighet der forskjellene gjerne er større enn likhetene. Sånn sett er det med trekløveret Haydn, Mozart og Beethoven som med dagens populærmusikk: det kan være vanskelig å plassere musikken inntil man setter seg ned og oppdager nyansene.

Generelt anvender Beethoven et større spekter og dynamisk spenn enn både Haydn og Mozart, og musikken kan tidvis oppleves langt mer røff i kantene enn deres. Dessuten er bruken av korte motivbiter som byggesteiner for store former typisk, og selv lengre fraser har som oftest sin opprinnelse i korte, men uhyre veloverveide motiver. A-durkvartetten er allerede «ekte Beethoven» i den forstand at den inneholder alle disse elementene, samtidig som at all påvirkning fra forgjengerne er fullstendig assimilert.

Strykekvartett nr. 6 i B-dur op. 18 nr. 6 (1800) 

• Allegro con brio

• Adagio ma non troppo

• Scherzo. Allegro

• La Malinconia. Adagio —Allegretto quasi Allegro

Både Haydn og Mozart sto modell da Beethovens første strykekvartetter (op.l8) ble til. Alle seks er relativt konvensjonelle i form og tonespråk, men de har samtidig noe av den konfliktfylte dybden som kjennetegner Beethoven.

Dette gjelder også den sjette i rekken, B-dur-kvartetten, hvor en gjennomfort lystig og Haydnsk stil blir krydret med originale rytmiske og tematiske ideer. Men innledningen til siste sats slår an en ganske annen og mer alvorlig tone: La Malinconia, - forøvrig et harmonisk eksperiment så dristig at det nesten truer med å tre ut av sammenhenge

Strykekvartett nr. 7 i F-dur op. 59 nr. 1 «Rasumovskij» (1806)

• Allegro

• Allegretto vivace e sempre scherzando

• Adagio molto e mesto

• Theme russe. Allegros

Den stort anlagte Kvartett i F-dur fra opus 59 av Beethoven er et naturlig valg som første verk i en serie av alle hans kvartetter. Ikke bare er den en av de mest kjente og spilte i genren, den representerer også, sammen med sine to søster-verk, komponistens første brudd med datidens konvensjoner og regler innenfor kvartettstilen. Kanskje nettopp derfor ble denne musikken sterkt kritisert i sin samtid, stemplet som uspillelig og uforståelig av bade utovere og publikum. Liebhabernes tid nærmet seg slutten.

De tre kvartettene i op. 59 er alle dedisert til den russiske grev Rasumovskij, og finalen i nr. 1 bygger på en folkemelodi av russisk herkomst, opprinnelig langsom og trist, her spenstig og durstemt. Overgangen fra den foregående tragiske Adagio blir følgelig temmelig dramatisk. Kontraster er i grunnen karakteristisk for hele verket, og den originale, for ikke a si geniale, 2. sats er sa a si en sammenhengende rekke av skarpe kontraster.

Strykekvartett nr. 8 i e-moll op. 59 nr. 2 «Rasumovskij» (1906)

• Allegro

• Molto adagio. Si tratta questo pezzo con molto di sentimento

• Allegretto

• FINALE. Presto

Tidlig på 1800-tallet merket Beethoven de første symptomene på det for en musiker verst tenkelige handicap. Han hadde nettopp fullført sine seks første strykekvartetter og hadde opparbeidet seg en betydelig selvsikkerhet og et solid renommé som komponist. Men nå kom en tid fylt av tvil og desperasjon, inntil han mot alle odds bestemte seg selv for å fortsette som musiker,  -  å vinne over skjebnen, så og si. Dette kommer til uttrykk i flere verker fra denne tiden, kanskje først og fremst i ”Skjebnesymfonien”.

Innimellom disse verkene har kvartetten i e-moll, den andre i opus 59, sitt uttrykk solid forankret i det melankolske og dystre. Denne forankringen understrekes av at alle fire satsene snurrer rundt samme tonale akse, hovedsakelig e-moll (2. sats går i E-dur), som om all harmonisk eventyrlyst har resignert. Finalens friske og bramfrie åpning i C-dur er nærmest for en illusjon å regne, da musikken snart vender ubønnhørlig tilbake til e-moll og slutter sirkelen, følelsesmessig uforløst.

Den resignerte atmosfæren til tross, det er et faktum at Beethoven nå var kommet i toppform i sitt fag, både kreativt og håndverksmessig. Instrumentale finesser og musikalske poenger står i kø i denne musikken, hvis dristighet i rytmikk og harmonikk er overveldende, tross de nokså stramme rammene som komponisten har satt.

Strykekvartett nr. 9 i C-dur op. 59 nr. 3 «Rasumovskij» (1806)

• Introduzione. Andante con moto - Allegro vivace

• Andante con moto quasi Allegretto

• MENUETTO. Grazioso

• Allegro molto

Allerede før 30-årsalderen merket Beethoven at hørselen ble gradvis dårligere, og han gikk etterhvert inn i en dyp livskrise. Men med en god porsjon viljestyrke bestemte han seg til slutt for å "ta strupetak på skjebnen", og å leve med problemet. Skjebnesymfonien er siden blitt stående som selve symbolet på denne kampen for å vende håpløshet til skaperkraft og livsvilje.

De tre strykekvartettene op. 59 er på mange måter denne symfoniens kammermusikalske motstykke, idet de med sin struttende energi understreker Beethovens tilbakekomst til livet. Hver på sitt vis markerer de høydepunkter innen teknisk sikkerhet og logikk. Den siste av de tre, i C-dur, er  i grunnstemning overveiende positiv og kraftfull, og utnytter kvartettmediet til fulle, ikke minst i den virtuose siste satsen. 

I en særstilling står adagioen, som med sin langsomt pulserende ro og tragiske undertone befinner seg i en ganske annen dimensjon, noe i retning av de siste kvartettenes lange og uutgrunnelige adagioer, men med en atmosfære som er unik for denne satsen.

Strykekvartett nr. 10 i Ess-dur op. 74 «Harpen»

• Poco Adagio - Allegro

• Adagio ma non troppo

• Presto - Piú presto quasi Prestissimo

• Allegretto con Variazioni

For de fleste med moderat kjennskap til Beethovens musikk er nok kvartetten i Ess-dur op. 74 et relativt ubeskrevet blad. Grunnen til det er kanskje at dramatikk og konflikt her er tonet ned til fordel for skjønnklang, ulikt annen musikk av Beethoven. Men verket utstråler varme og enkelhet mer enn noen av de omkringliggende kvartettene. 

Etter en forventningsfull, nesten nølende innledning, utspiller allegroen seg med ubekymret ro, rik på temaer og ideer. Gjennomføringen er kort, men inneholder et av de elementene som har gitt kvartetten dens tilnavn, nemlig de karakteristiske oppadgående pizzicato treklangene.

Den vemodige 2. satsen er uortodoks rent formmessig, men består  i store trekk av en omfattende temadel med to variasjoner. Dermed foranlediges finalen, som er en variasjonsrekke i egentlig forstand, skjønt upretensiøs og humoristisk. Innimellom disse finner vi presto-satsen, og den bringer oss tilbake til den Beethoven vi kjenner best. Hardbarket humor og påståelige rytmer er dominerende her, mens vi i den doble trio-delen får en leksjon i snurrig kontrapunktikk og rytmisk ambivalens.

Strykekvartett nr. 11 i f-moll op. 95 «Quartetto Serioso» (1810)

• Allegro con brio

• Allegretto ma non troppo

• Allegro assai vivace ma serioso - Piu Allegro

• Larghetto espressivo - Allegretto agitato - Allegro

«Quartetto Serioso» kalte Beethoven sin kvartett i f-moll op. 95, og det er i sannhet ikke mye lystig eller ubekymret å finne i dette verket. Verken den knappe op. 59 nr. 2 eller den dypt tragiske ciss-mollkvartetten op. 131 er gjennomgående så mørk i uttrykket som denne, selv om budskapet er minst like alvorlig.

Det er en gjengs oppfatning at denne kvartetten tilhører det man kaller den midtre periode i Beethovens produksjon; likevel besitter den flere egenskaper som er mer typisk for den såkalte «sene Beethoven». En åpenbar parallell er den ukonvensjonelle bruken av tid i musikken, noe som har muliggjort slike formeksperimenter som de siste kvartettene. Mens disse gjerne er ytterst ekspansive i formen, er imidlertid denne kvartetten uvanlig kort og komprimert, samtidig som at kontrastene er store: første sats går fra i det ene øyeblikket nærmest å rive seg i håret, for så i det neste å drømme seg helt bort. Men alt bindes tett sammen av en ubønnhørlig tematisk logikk som underbygger hele verket.

Etter fire korte satser med konfliktfylt og alvorstung musikk ebber de siste krefter ut og musikken er i ferd med å stoppe helt opp, og hva gjør komponisten da? Jo, i ekte, gåtefull, sen-Beethoven-stil feies alle sorger bort og verket ender i lys F-dur med et aldri så lite glimt i øyet.

Strykekvartett nr. 12 i Ess-dur op. 127 (1824)

• Maestoso — Allegro

• Adagio, ma non troppo e molto cantabile

• Schercando vivace — Presto

• Finale — Allegro con moto

Kraftfulle akkorder åpner Strykekvartett i Ess-dur op. 127, den første av de fem såkalte "sene" kvartetter av Beethoven og et verk fylt til randen av karakterer, ideer og tilsynelatende løse tråder. Der hvor tidligere kvartetter er mer eller mindre fullendte og selvstendige individer, utgjør denne på mange mater et helt univers i seg selv. Alle stemninger berøres, fra det dypt tragiske til det overmåte sprudlende.

Også visuelt synes notebildet å være ulikt tidligere verker: Det gir et inntrykk av total frigjøring fra formmessige rammer og ikke minst instrumental-tekniske former. Og nettopp det er nok mye av forklaringen på at noen og enhver kan ha vanskeligheter med a ti1nærme seg denne musikken. Men at Beethoven selv er herre over stoffet, i enda større grad enn før, ser man i det mesterskap som er vist i å føye de mange trådene sammen. I liten malestokk gir dette seg utslag i f.eks. den uovertrufne enhet som preger 2. satsens tema med seks variasjoner, i stor målestokk i slik en helhetlig sammensetning av et så mangefasettert verk som denne kvartetten er.

Strykekvartett nr. 13 i B-dur op. 130 (1927)

• Adagio, ma non troppo – Allegro

• Presto

• Andante con moto, ma non troppo

• Allegro assai

• CAVATINA. Adagio molto espressivo

• FINALE. Allegro

”Jeg vil bare lære reglene for at jeg kan finne den beste måten å bryte dem på”

Selv om Beethoven er blitt stående som en revolusjonær innen musikkhistorien, var alle hans brudd med konvensjonene elementer i en langsom utvikling. Han tøyde stadig grensene og proporsjonene i sine verker, men det gikk minst to tiår og 12 strykekvartetter før han våget å forandre selve strykekvartettens ytre struktur. At B-durkvartetten opus 130 skulle ende opp med å ha hele seks satser er sånn sett bare en av flere konsekvenser denne utviklingen fikk. 

De seks satsene spenner over et vidt spekter av karakterer og er tilsynelatende løst knyttet sammen, nesten som i et divertimento. Etter den mangslungne og lange første sats kommer noe av det korteste og forteste Beethoven har skrevet; før man vet ordet av det er det over. En kort modulerende innledning åpner for den forunderlig rike og samtidig avslappede 3. sats i dess-dur, før ”Alla danza tedesca” vugger av gårde overraskende nok i G-dur. Store emosjonelle dyp blir utforsket i den legendariske ”Cavatina”. Visstnok skal den sarte mellomdelen ha framkalt tårer i Beethovens øyne hver gang han tok den fram.

Dette var opprinnelig siste skanse før man ble slynget ut i den stormfulle ”Grosse Fuge”, hvor alle løse tråder ble samlet og knyttet til en tett vev av kontrapunktikk. Den nåværende finalen har også en slik oppsummerende funksjon, ikke med fugens mektige virkemidler, men mer i kraft av sin enkelhet og sitt lune temperament. Det er rart å tenke på at denne satsen var det siste Beethoven rakk å fullføre før han døde, skrevet i det siste og kanskje det tøffeste av hans leveår. 

Strykekvartett nr. 14 i ciss-moll op. 131  (1826)

• Adagio ma non troppo e molto espressivo

• Allegro molto vivace

• Allegro moderato

• Andante ma non troppo e molto cantabile

• Presto

• Adagio quasi un poco andante

• Allegro

 Det har gått over 150 år siden Beethoven skrev sine siste strykekvartetter, og siden den tid har musikkutviklingen gjennomgått en fantastisk utvikling. Men selv om kvartettene har vært utgangspunkt for mang en stilretning, så har få komponister maktet å skrive slike uendelig langsomme adagioer, slike allegrosatser med så voldsomme kontraster, eller noe i nærheten av Grosse Fuge. Og ingen var døv i gjerningsøyeblikket!

Og det spørs om ikke litt av hemmeligheten ligger nettopp i Beethovens døvhet. Kanskje ville ikke han heller ha våget å strekke linjene så langt - eller så kort - hvis han hadde hørt musikken sin gjennom egne ører. Det er ikke utenkelig at han etter så mange års isolasjon  fikk en ganske annen opplevelse av puls og tid enn vi andre har, et helt annet konsentrasjonsnivå. For han mister aldri tråden i sine uendelige adagioer og variasjonssatser, alt har en naturlig og enhetlig form, men for en tilhører åpenbarer logikken seg gjerne først etter gjentatte høringer.

Uansett, kvartetten i ciss-moll op. 131 representerer noe av det mest eksperimentelle og personlige Beethoven befattet seg med, og mange, inkludert komponisten selv, har satt denne kvartetten høyest av alle. Her er ingenting normalt: sju satser som spilles i ett, en harmonisk plan hinsides alle konvensjoner (tonearten ciss-moll er uvanlig i kvartettmusikk selv i våre dager) og sist, men ikke minst, en nesten ufattelig dybde.

Strykekvartett nr. 15 i a-moll op. 132

• Assai sostenuto - Allegro

• Allegro ma non tanto

• Molto Adagio
  Heliger Dankgesang eines Genesenen an die Gottheit, in der lydischen Tonart - Neue Kraft fühlend

• Alla Marcia, assai vivace

• Allegro appassionato

Selv om Beethoven var døv i mesteparten av sitt kreative liv, var han ellers ved relativt god helse helt inntil de siste årene. Kanskje var det derfor han da, plutselig svak og sykelig, i den grad udødeliggjorde følelsen ved å friskne til fra sykdom i sin "En rekonvalesents hellige takkesang til Guddommen, i lydisk toneart", som utgjør a-moll-kvartettens kjerne.

Religiøst og filosofisk er vel passende betegnelser  på denne tidløse musikken, men når delen med påskriften "Følelse av ny kraft" avbryter, er det mer jordnære emosjoner man har med å gjøre. Og beveger man seg i sirkler fra denne satsen og utover  i resten av verket, kartlegges et utall ulike stemninger og karakterer som ofte er satt skarpt opp mot hverandre. Det er derfor karakteristisk for kvartetten i sin helhet at den ytterst sørgmodige finalen ender i en coda så triumferende at den nesten gjør narr av det som har vært.

Grosse Fuge op. 133 i B-dur (1826)

• OVERTURA. Allegro – Meno mosso e moderato – FUGA. Allegro – Meno mosso e moderato – Allegro molto e con brio – Meno mosso e moderato – Allegro molto e con brio – Allegro – Meno mosso e moderato – Allegro molto e con brio

Beethoven var vel ansett som komponist, men han var beryktet for sitt humør. Hans ubehøvlede oppførsel og en nokså vanskjøttet framtoning var nok tung å svelge for noen og enhver, og døvheten gjorde ham vanskelig å kommunisere med. Men om han var en umulius i sosial sammenheng, var han desto tryggere på sin musikalske dømmekraft og skaperevne. Så når musikerne fant hans kvartetter for vanskelige på spille, sa han bare: ”Hvordan kan jeg bry meg om Deres fiolin når ånden taler i meg?!”. Viste man manglende forståelse for musikken i seg selv, erklærte han at den var skrevet for en annen tid.

Tiden var vel neppe moden for Grosse Fuge heller ved førstegangsframførelsen i Wien 21. mars 1826, når man til og med i våre dager kan synes den er vanskelig tilgjengelig. Selv en progressiv komponist som Stravinskij har uttalt at dette forunderlige verket vil bli stående som noe av det mest modernistiske som er komponert. Beethoven ble rådet til av sin forlegger å gi ut denne satsen for seg selv og så å skrive en ny finale til B-dur-kvartetten, der fugen opprinnelig hørte hjemme. Og nå var han for en gangs skyld i tvil.

Resten er historie: han skrev en ny finale og Große Fuge ble utstyrt sitt eget verknummer. Om Beethoven selv foretrakk denne løsningen, eller om han helt enkelt trosset sin overbevisning og dermed tjente noen ekstra hardt tiltrengte slanter, vites vel ikke. Men man står i hvert fall overfor et unikt stykke musikk og et sjeldent eksempel på at Beethoven lot seg påvirke i et så viktig kunstnerisk spørsmål.

Strykekvartett nr. 16 i F-dur op. 135 (1826)

• Allegretto

• Vivace

• Lento assai, cantante e tranquillo

• Grave, ma non troppo tratto – Allegro

Strykekvartett opus 135 i F-dur er lettere i karakter enn de andre sene kvartettene, og den banebrytende Beethoven står mer i bakgrunnen til fordel for humor og avspenthet. Her er det tilbake til den klassiske firsatsige strukturen og en tilsynelatende ungdommelig stil. Men så totalt uanstrengt og sømløs er formen og så integrert de mange påfunn at det vitner om en makt over mediet som er uovertruffen. Det er som om komponistens ideer kommer på løpende bånd, klare for nedtegning og uten synderlig behov for den nitide bearbeidelse som likevel utvilsomt ligger bak.

Både første, annen og siste sats fører et skrått blikk til den yngre Beethoven. Man kan si at vivace-satsen på sett og vis peker tilbake til scherzoen i den aller første kvartetten uten å dra parallellen for langt. Siste sats er basert på et par temastubber som Beethoven annoterte med teksten ”Muss es sein?” og ”Es muss sein! Es muss sein!”, og dens søkende innledning med en påfølgende munter allegro er Beethovens humoristiske dramatisering av dette spørsmål/svar-temaet.

Den ”sene” Beethoven blir for alvor avslørt i den langsomme satsen. Ved nærmere studium kan man skjelne omrisset av en variasjonsform, men i praksis hører man bare uendelige lange linjer og slike dype tanker man nesten bare kan oppleve i de seks siste kvartettene.

Øystein Sonstad (skrevet i perioden 1994-1997)